magica

(Halvferdig og gammelt utkast som jeg nå bestemte meg for å publisere, siden folk maser så fælt ;) )


Snakk om en ikke-direkte flytur!

Ja, nå har jeg altså vært på reisefot i 12 timer, ganske så nøyaktig, og har kommet meg så langt som til.. Finland. Landa klokka 15:40, og bestemte meg raskt for å ta en tur til hovedstaden, siden jeg tross alt hadde åtte timer å avse før neste etappe. Jeg kjente jo i tillegg byen en smule ettersom at jeg hadde vært der et halvt år tidligere, så detta skulle gå bra!
Med godt mot og elendige klær for klimaet hoppa jeg derfor på lokalbussen (flybusser er for grønninger), og 4 euro blakkere, samt en smågebrokken "railway station please", satt jeg meg godt til rette blant et stort knippe svartkledte finner og finlandssvensker mens jeg speida utover landskapet. Så hvit snøen er, tenkte jeg. Litt merkelig var det, med så mye trafikk. Da bussen etter en stund stoppa ved et relativt stort torg, skjønte jeg at det var her jeg skulle av, så jeg tok veskene og beina fatt og hoppa glad og tilfreds ut på gata. Men etter et langt blikk etter bussen, samt et par halvrotasjoner i begge retninger, gikk det opp for meg at det var jo ikke her jeg skulle av i det hele tatt. Jernbanestasjonen? Den er jo ikke her? Ettersom at jeg var kledt for ca 20 grader varmere enn det det i praksis var, så jeg meg fort nødt til å angripe en tilfeldig lokal på fortauet:

- Excuse me, do you know where the railway station is?
- Railway station or metro station?
- Railway station.
- You're pretty far away from it.
- Ehehe *hutre*
- You need to cross this bridge, then turn right and walk until about there *peke*
- Thank you so much!

Så satte jeg avsted da, på min lange vandring til sentrum. Typisk nok skulle jo hu jeg spørte også samme veien, så det endte med at jeg prøvde å gå sakte bak henne mens hu gikk fortere og fortere foran for å øke avstanden, noe som igjen resulterte i null nerveaktivitet i beina mine. Jeg trur egentlig jeg lett kunne minne litt om en Freia geléklump i et kraftig jordskjelv der jeg traska bortover den isbelagte gata.


Tenkte jeg skulle legge til et bilde jeg tok i sommer av Tuomiokirkko i Helsinki, men det ligger ikke på dataen lenger, så da får dere nøye dere med et google-bilde. Må innrømme at det var av litt bedre kvalitet også, så intet er tabt!

Ja, for det er ikke hver dag man kan kjøpe ei pakke med tre ordentlige viskelær til 28 øre :)

Jeg har en edderkopp på veggen. I rommet. Etter nøye vurdering og en (heller uklok) besluttsomhet om å stole på mine kunnskaper angående australske krabater og andre krapyler, har jeg kommet fram til at denne er av typen ufarlig, og kan klassifiseres som "nærmest søt". Den er liten, svart, og har ingen distinktive fargeflekker på kroppen som vanligvis burde få et par bjeller til å kime under huden. Han* har vært i rommet mitt i hvert fall siden i morges, og etter alt å dømme har denne dagen vist seg å være heller spennende for min nye venn: Klokka 09:00 stod han våkende over døra mi før han klokka 09:10 på et mystisk vis plutselig hadde havna midt på langveggen (som, uten å måtte avsløre store hemmeligheter, kan sies å være relativt kort). Ved neste øyekast, klokka 13:00, hadde han tilsynelatende ikke rikket seg av flekken, selv om dette jo er umulig å bevise, men han var nå i hvert fall på samme punkt på veggen som ved klokka 09:10. Nå, derimot, klokka 18:10, befinner han seg en god meter til høyre for denne flekken, og der ser det ut til at han liker seg.

Jeg kjenner nå at det reiser seg en del spørsmål i min tenketank, med det største være seg "hvorfor?". Jeg skjønner poenget med å komme seg inn fra den våte kjøleren på utsiden av disse veggene, men hvorfor henge hele dagen på en vegg? Er det virkelig så avslappende å måtte klamre seg fast med de åtte beina man har for å kunne trosse tyngdekrafta og unngå å dette ned? Ville det ikke vært bedre å kunne sitte/ligge oppå f.eks. ei dørlist? Og hva med mat? Er han sulten? Har han planer om å dra med seg et innsnurpa insekt i spindelvev i en av de nærmeste dagene?

Jeg søkte forøvrig nett nu på ordet spindelvev i google, og kom blant annet over et speiderprogram der "aktiviteten går ut på å lære om edderkopper og andre insekter" og "hensikten med aktiviteten er å bli glad i naturen". Visste dere at hvis dere slår an en stemmegaffel og putter borti et spindelvev, så vil edderkoppen angripe fordi den tror stemmegaffelen er et insekt? Siden gir i tillegg også nyttig tips til den som har lyst til å drysse mel over et spindelvev og fikse det med lakkspray. Hurra!

Som tilleggsinformasjon kan jeg si at edderkoppen fortsatt ikke har rørt på seg siden sist, og at jeg sitter i en kjole som tydeligvis har som hovedoppgave å hemme bevegelser. Men den er habar (bærbar?) (ha-på-seg-bar?) så lenge jeg ikke har planer om å løfte armene til en høyde på over 110 cm, sånn cirkus.
 
Kål !

* Må saktens be om unnskyldning og tilgivelse om den nyinnflyttede viser seg å være en hun.

Fransk, ja. Det er det det er. Nå har det seg sånn at jeg har en to timer lang skriftlig eksamen på torsdag, samt en fem minutter lang muntlig eksamen på mandag. Hvorfor er det sånn at man alltid gruer seg en billiard ganger mer til den muntlige eksamenen, når den har en varighet på en brøkdel av den skriftlige og når det å være grammatisk korrekt ikke ligger i fokus?

Ikke veit jeg, men er det noe jeg er smertelig klar over så er det det at muntlige eksamener ligger blant topp tre på lista over de tingene jeg frykter mest her i livet. Jeg er livredd for å bli direkte konfrontert og å ikke takle det, men som oftest er jo grunnen til at jeg ikke takler det nettopp fordi jeg er så livredd. Et godt eksempel på dette er den muntlige eksamenen jeg hadde i engelsk i tredje klasse på vgs; med klamme håndflater, tørr munn (hva skjer med at alt vannet i kroppen drar til steder det ikke skal være når man er nervøs?), samt en relativt tom hjerne, satt jeg i torturstolen foran engelsklæreren min og sensor og prøvde (uten hell, følte jeg da) å snakke om snikskyttere fra Nord-Irland. Da jeg var ferdig var jeg sikker på at løpet var kjørt, men pussig nok gav de meg en forholdsvis god karakter begrunnet med at  "de følte jeg satt inne med mye mer kunnskap enn det jeg gav uttrykk for".
Joa. Det skulle jo tross alt ikke så mye til.

Så hvordan kan man kurere denne angsten? Den er jo så teit! Akkurat som om man ikke har nok med å måtte holde styr på all informasjonen man skal kunne, så må man i tillegg også streve med å holde nervene i sjakk. Det er sånne ting som gjør at opptil flere år blir subtrahert fra ens opprinnelige levealder, slik at man i en alder av 86 ligger på dødssenga og tenker "fanden, hadde jeg ikke hatt de seks muntlige eksamenene på skolen, så hadde jeg ikke ligget her før om minst tolv år".

Uansett er ethvert tips tatt i mot med åpne armer :)



Ajøss!

Hurra!
Nå har vi vært på kino! Det var Shaza og ei felles venninne som bestemte at vi burde finne på noe i dag, så de drog meg mer eller mindre på en kinotur etterfulgt av middag på en slags libanesisk restaurant. Det tok ikke lang tid før de fant ut hvem film de hadde lyst til å se:
-Vi skal se "Wolverine"!, sa de til meg
-Javel, sa jeg da, forholdsvis ubeveget. Av alle mulige filmer å betale masse penger for å se på, så hadde jeg aldri trudd "Wolverine" kom til å bli en av dem. Omtrent det eneste jeg visste om filmen var at Hugh Jackman, som var en ganske ubetydelig person i mine øyne, var hovedpersonen, og at han hadde lange klør. og denne kunnskapen hadde jeg anskaffet meg selv etter å ha sett på en enorm reklameplakat klistra på en murvegg mens jeg venta på toget i Sydney. Men jeg tenkte at jaja, uansett var det jo ålreit å dra på kino igjen, ettersom at det var så lenge sida sist.
Nå, derimot, etter over to timer med sitting foran en storskjerm og en overfylt magesekk har vinden snudd; plutselig elsker jeg filmen og har Hugh Jackman som helt. Selv om jeg vanligvis ikke synes noe om menn med overdimensjonerte muskler, må jeg jaggu si at han er et unntak. Jeg er rett og slett tatt av Jerven!
Når det gjelder filmen er også den en av de absolutt beste jeg har sett. Den er av den typen film som bringer fram den følelsesmessige ustabile sida ved deg; jeg trur jeg gikk fra å le høyt, kjempe imot tårer som trua med å fosse ut, gjømme meg bak henda mine til å febrilsk prøve å linke underkjeven til overkjeven igjen etter at den hadde dettet ned på fanget mitt, i løpet av rekordtid. Så har du ikke allerede sett "Wolverine", så se og gjør det, for svingende svei!




..Sånn bare for å understreke min appell...

Ja, det var nettopp det det var, denne torsdagsmorgenen 7. mai 2009, og det hele var på grunn av en kjemirapport som jeg hadde vært oppe til to natta i forveien for å gjøre ferdig sånn at jeg kunne levere den inn i tide (les. 1130) morgenen etter. Tenkte jeg skulle ta bussen inn klokka kvart på elleve slik at jeg rakk å skrive ut rapporten, stifte den sammen og levere den inn til labfolka før forelesninga mi begynte halv tolv, og selv om jeg stod opp noe seinere enn vanlig (noe som innebar null tid til å spise frokost), så kom jeg meg da av sted til riktig tid. Bussen, derimot, kom ikke til riktig tid, noe jeg har på følelsen av at den driter i siden den er gratis.

Ti minutter seinere befant jeg meg da på UOW, og lettere småstressa rusla jeg i hyppig frekvens mot biblioteket for å finne meg en data. Men neigu. Dataer var det nok av, men absolutt alle og enhver var okkuperte av  folk. Og akkurat som om det ikke var nok, så var jeg heller ikke først i køen for å få meg en; opptil flere datahaier med mord i blikket og sylskarpe tenner scanna området med sine innebygde radarer samtidig som de øynet meg med sideblikket for å sørge for at jeg visste min plass på rangstigen.

Heldigvis tok det ikke så lang tid før jeg så en gyllen mulighet til å erobre en data, og heller mellomstressa fikla jeg nå med USB'n min for å kunne åpne filen. Men denne dataen hadde andre planer for min framtid, og nekta å i det hele tatt registrere at det var en USB tilkobla til den selv om jeg trykte den så hardt inn at jeg i etterkant synes det er rart ikke hele greia forsvant inn i bakhodet til skjermen (Ja, jeg har et fantastisk datavokabular).

Dermed måtte jeg se meg nødt til å vente på en annen datamaskin (noe som tok mye lenger tid enn første gang), og som du kanskje skjønner så hadde mitt forhenværende stressnivå nå økt til et meget uanbefalt et. Men etter mye om og men fant jeg endelig en ny data, så jeg satte USB'n fort inn, kryssa fingra for at den blei registrert, og holdte på å juble høyt av glede da det viste seg at den blei det. Gleden varte imidlertid ikke lenge da fila kom opp seendes ut som et ark fullt av kryptiske koder, og det var i dette øyeblikket fyren bak meg sa: "Excuse me? Is your file in docx? None of the computers at this uni open files in docx". Så helt forvilla og ute av stand til å tenke data spørte jeg han om han visste hva jeg kunne gjøre for å få åpna den, og til det svarte han at jeg for eksempel kunne spørre noen som hadde en laptop om de kunne lagre fila mi i et annet format.

Tusen takk, sa jeg da, mens jeg reiste meg og tenkte at ja særlig at jeg kommer til å gå opp til en fremmed med deres personlige laptop for å spørre om å få låne den litt, men mens jeg tenkte detta blei jeg heller forbausa over at kroppen min automatisk hadde beina meg fram til den første personen jeg kunne se med en laptop. Det hele skjedde faktisk så fort at da jeg kom fram til denne jenta hadde jeg ennå ikke tenkt ut åssen jeg skulle spørre, slik at min introduksjon inneholdt en god porsjon stamming, "øøøøh"'er, samt en engelsk med et kvalitetsnivå på linje med Petter Solbergs.
Kanskje det var nettopp disse tingene som gjorde at denne jenta forbarmet seg over meg, men uansett var i hvert fall fila min omlagra på null komma niks. Selvfølgelig måtte jeg jo nå vente på NOK en datamaskin, noe som tok så lang tid at jeg er sikker på at en fyr følte han måtte avslutte arbeidet sitt tidlig slik at han kunne gi meg dataen sin (antakelig fordi han blei stressa av å se på det stressforvrengte trynet mitt).

Uansett fikk jeg da endelig åpna denne idiotiske fila, trykka "print", logga av og løp bort til printerene der man må logge seg på med ID-kortet sitt for å betale for det man skriver ut. Jeg logga på, trykka på dokumentet som skulle printes ut, og fikk opp denne meldinga:
"You have insufficient funds".
Papirene jeg skulle skrive ut kosta til sammen $1.66. Jeg hadde $1.63.

Med nærmest tåresprengte øyne, samt en overbevisning av at opptil flere av mine vitale organer hadde sprekt, løp jeg bort til maskinen der man kan putte mer penger på ID-kortet sitt. Den første maskinen nekta å i det hele tatt ta imot kortet, så jeg løp bort til den andre som viste seg å være mye mer hyggelig. Deretter løp jeg tilbake til skriverene, logga på, betalte og printa ut alt jeg var god for, stifta sammen rapporten min og sprang over til laben der jeg skulle levere den.

Selvfølgelig var den jo stengt; jeg kom jo tross alt et kvarter for seint, men heldigvis var hu ene som jobber der i kontoret sitt ved siden av. Andpusten etter å ha flydd opp tre etasjer forsøkte jeg vilt å si unnskyld for at jeg var sein, men at det ikke var min feil; det var teknologien, bussen, teite folk som sitter som bautasteiner foran absolutt alle dataene når alt jeg trengte var å låne en i kun ett minutt (ok, så sa jeg kanskje ikke alt dette her, men jeg forsøkte i hvert fall å si sorry, og jeg VAR veldig andpusten). Men denne dama kunne rett og slett ikke skjønne hvorfor jeg dreiv å beklaga meg så fælt, siden tidsfristen for innleveringa av rapporten jo tross alt ikke var før klokka fem den ettermiddagen.


..Så mitt poeng med dette innlegget er at karma is a bitch og at jeg har spist trøstesjokolade.

Hei og hopp!

Jadasåneidaså.

Nå er det altså snart Anzac Day (eventuelt A.N.Z.A.C. Day), som er en fridag for de aller fleste australere og new zealandere. Uheldigvis faller denne datoen (25 april) på en lørdag i år, så de fleste har jo fri uansett.

Litt historisk informasjon: Det handler jo så klart om krigen. Den første av de to, vel og merke. A.N.Z.A.C. står for Australian and New Zealand Army Corps, og 25 april 1915 var da denne gruppa med soldater ankom ei lita bukt, nå kalt Anzac Cove, i Gallipoli i Tyrkia med den hensikt å sloss. Mot tyrkere. I et slag. Jeg merker at jeg akkurat nå fikk Anzac til å høres ut som en kvisete guttegjeng med et altfor høyt innhold av anabole steroider, men dette kan jeg selvfølgelig ikke uttale meg om ettersom jeg ikke var tilstede på Gallipoli da de stakk innom. Uansett var dette det første ordentlige slaget som Australia og New Zealand deltok i under første verdenskrig (det var jo tross alt ikke deres krig), og det hele var planlagt som en grei og kjapp kamp. Men det var der de tok grådig feil; tyrkerene var sterkere og mer forberedt enn først antatt, noe som førte til dødvanne og en horv av drepte.

Litt praktisk informasjon: Denne dagen er som sagt en fridag, begrunnet med at man skal hedre de australere og new zealandere som blei drept under slaget ved Gallipoli (eller krigene generelt). I praksis gjøres dette ved å stå opp tidlig for å komme seg fortest mulig til en pub/bar og drikke seg fra sans og samling. Dette er også den eneste dagen i året der Two-Up (et gamblingspill der man kaster to mynter opp i lufta og vinner penger hvis man gjetter riktig utfall) er lovlig.

Ennå så gøy det høres ut å få muligheten til å tape alt man eier og har på et par myntknips mens man spyr ut litere med alkoholisk gift, så føler jeg for å stille meg negativ til hele greia. For det første liker jeg langoddsen mye bedre, og for det andre synes jeg det egentlig er ganske urespektabelt å bruke akkurat denna dagen til slike utskeielser. Jeg mener; det finnes jo 364 (om ikke 365!) andre dager å gjøre detta på, så hvorfor akkurat denna? For å foreslå en, kan jeg nevne den andre mandagen i juli (faktisk), som er da Australia feirer dronningens bursdag (selv om hennes egentlige fødselsdag er 21 april. Der ser du at australere ofte gjør hva de kan for å skaffe seg en langhelg!). Man skulle jo tru at dette var en dag man kunne feire med en litt mer lystig mine enn Anzac Day, men nei! Dronningen skal hedres. Hu er jo ikke død engang!! Hu ser likedan ut nå som det hu gjorde for 50 år sida!!
..Nå var jeg slem. Eller var jeg egentlig snill?

Uansett er poenget mitt at jeg har planer om å boikotte hele den utragerende festinga på Anzac Day. Jeg skal ikke lyve; mye av det er også fordi jeg generelt er imot å stå opp tidlig på en lørdag. En annen grunn er at jeg har to eksamener neste uke, i tillegg til en rapport og en innleveringsoppgave, så jeg har generelt ikke tid til slikt. Når det er sagt, så sa jeg jo seinest i dag tidlig at jeg ikke engang kom til å ha tid til å gjøre ferdig biokjemilaben min til neste uke, men har du sett! Her kommer jeg hjem klokka halv fem og har ikke rørt ei eneste skolebok de siste fem timene.

Du leser offisielt bloggen til en mester i utsettelse.

Avslutter herved med et bilde av en Anzac-veteran
(Foto: Ukjent, men tatt fra Wikipedia) :D



Au revoir!

If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you;
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or, being lied about, don't deal in lies,
Or, being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise;

If you can dream - and not make dreams your master;
If you can think - and not make thoughts your aim;
If you can meet with triumph and disaster
And treat those two imposters just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to broken,
And stoop and build them up with wornout tools;

If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breath a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: "Hold on";

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with kings - nor lose the common touch;
If neither foes nor loving friends can hurt you;
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run -
Yours is the Earth and everything that's in it,
And - which is more - you'll be a Man my son!

Nå sitter jeg på gulvet i den nye leiligheten vår og hører på at Shaza ler av dumme reklamer. Livet kunne ikke vært herligere! Vi har skaffa oss sofa (en minimal én), hver vår seng, vaskemaskin (fra en engelskmann som var på vei til å flytte til New Zealand og som kun hadde en liten rosa plastikkskammel for barn til å sitte på), skohylle, samt kjøleskap fra www.appliancesonline.com.au. Og med kjøleskapet, som var noe mindre enn vi først antok, kom maten; jeg gikk fra å eie tre kiwier til å bruke 70 dollar på mat! Miljøbagen var så tung at jeg trudde jeg skulle få varige mén i det venstre skulderbladet, men det ser ut til at det kommer til å overleve.

Du lurer kanskje på hvorfor tittelen er "pillesøl"? Det kommer av den grunn at jeg, med maten, kjøpte en boks med jern- og B-vitaminpiller, som jeg så elegant klarte å miste i gulvet da jeg skulle hente ut en banan fra skapet.
Får nesten tusle nå, selv om det egentlig har skjedd en god del mer, for et tv-program har fattet min interesse. Så vidt jeg veit skal man jo lytte til hva ens indre stemme sier, og akkurat nå skriker min "SCRUBS!!!"


Her er uansett et lille snøbilde fra meg til dere :)