magica

Ja, for det er ikke hver dag man kan kjøpe ei pakke med tre ordentlige viskelær til 28 øre :)

Jeg har en edderkopp på veggen. I rommet. Etter nøye vurdering og en (heller uklok) besluttsomhet om å stole på mine kunnskaper angående australske krabater og andre krapyler, har jeg kommet fram til at denne er av typen ufarlig, og kan klassifiseres som "nærmest søt". Den er liten, svart, og har ingen distinktive fargeflekker på kroppen som vanligvis burde få et par bjeller til å kime under huden. Han* har vært i rommet mitt i hvert fall siden i morges, og etter alt å dømme har denne dagen vist seg å være heller spennende for min nye venn: Klokka 09:00 stod han våkende over døra mi før han klokka 09:10 på et mystisk vis plutselig hadde havna midt på langveggen (som, uten å måtte avsløre store hemmeligheter, kan sies å være relativt kort). Ved neste øyekast, klokka 13:00, hadde han tilsynelatende ikke rikket seg av flekken, selv om dette jo er umulig å bevise, men han var nå i hvert fall på samme punkt på veggen som ved klokka 09:10. Nå, derimot, klokka 18:10, befinner han seg en god meter til høyre for denne flekken, og der ser det ut til at han liker seg.

Jeg kjenner nå at det reiser seg en del spørsmål i min tenketank, med det største være seg "hvorfor?". Jeg skjønner poenget med å komme seg inn fra den våte kjøleren på utsiden av disse veggene, men hvorfor henge hele dagen på en vegg? Er det virkelig så avslappende å måtte klamre seg fast med de åtte beina man har for å kunne trosse tyngdekrafta og unngå å dette ned? Ville det ikke vært bedre å kunne sitte/ligge oppå f.eks. ei dørlist? Og hva med mat? Er han sulten? Har han planer om å dra med seg et innsnurpa insekt i spindelvev i en av de nærmeste dagene?

Jeg søkte forøvrig nett nu på ordet spindelvev i google, og kom blant annet over et speiderprogram der "aktiviteten går ut på å lære om edderkopper og andre insekter" og "hensikten med aktiviteten er å bli glad i naturen". Visste dere at hvis dere slår an en stemmegaffel og putter borti et spindelvev, så vil edderkoppen angripe fordi den tror stemmegaffelen er et insekt? Siden gir i tillegg også nyttig tips til den som har lyst til å drysse mel over et spindelvev og fikse det med lakkspray. Hurra!

Som tilleggsinformasjon kan jeg si at edderkoppen fortsatt ikke har rørt på seg siden sist, og at jeg sitter i en kjole som tydeligvis har som hovedoppgave å hemme bevegelser. Men den er habar (bærbar?) (ha-på-seg-bar?) så lenge jeg ikke har planer om å løfte armene til en høyde på over 110 cm, sånn cirkus.
 
Kål !

* Må saktens be om unnskyldning og tilgivelse om den nyinnflyttede viser seg å være en hun.

Fransk, ja. Det er det det er. Nå har det seg sånn at jeg har en to timer lang skriftlig eksamen på torsdag, samt en fem minutter lang muntlig eksamen på mandag. Hvorfor er det sånn at man alltid gruer seg en billiard ganger mer til den muntlige eksamenen, når den har en varighet på en brøkdel av den skriftlige og når det å være grammatisk korrekt ikke ligger i fokus?

Ikke veit jeg, men er det noe jeg er smertelig klar over så er det det at muntlige eksamener ligger blant topp tre på lista over de tingene jeg frykter mest her i livet. Jeg er livredd for å bli direkte konfrontert og å ikke takle det, men som oftest er jo grunnen til at jeg ikke takler det nettopp fordi jeg er så livredd. Et godt eksempel på dette er den muntlige eksamenen jeg hadde i engelsk i tredje klasse på vgs; med klamme håndflater, tørr munn (hva skjer med at alt vannet i kroppen drar til steder det ikke skal være når man er nervøs?), samt en relativt tom hjerne, satt jeg i torturstolen foran engelsklæreren min og sensor og prøvde (uten hell, følte jeg da) å snakke om snikskyttere fra Nord-Irland. Da jeg var ferdig var jeg sikker på at løpet var kjørt, men pussig nok gav de meg en forholdsvis god karakter begrunnet med at  "de følte jeg satt inne med mye mer kunnskap enn det jeg gav uttrykk for".
Joa. Det skulle jo tross alt ikke så mye til.

Så hvordan kan man kurere denne angsten? Den er jo så teit! Akkurat som om man ikke har nok med å måtte holde styr på all informasjonen man skal kunne, så må man i tillegg også streve med å holde nervene i sjakk. Det er sånne ting som gjør at opptil flere år blir subtrahert fra ens opprinnelige levealder, slik at man i en alder av 86 ligger på dødssenga og tenker "fanden, hadde jeg ikke hatt de seks muntlige eksamenene på skolen, så hadde jeg ikke ligget her før om minst tolv år".

Uansett er ethvert tips tatt i mot med åpne armer :)



Ajøss!

Hurra!
Nå har vi vært på kino! Det var Shaza og ei felles venninne som bestemte at vi burde finne på noe i dag, så de drog meg mer eller mindre på en kinotur etterfulgt av middag på en slags libanesisk restaurant. Det tok ikke lang tid før de fant ut hvem film de hadde lyst til å se:
-Vi skal se "Wolverine"!, sa de til meg
-Javel, sa jeg da, forholdsvis ubeveget. Av alle mulige filmer å betale masse penger for å se på, så hadde jeg aldri trudd "Wolverine" kom til å bli en av dem. Omtrent det eneste jeg visste om filmen var at Hugh Jackman, som var en ganske ubetydelig person i mine øyne, var hovedpersonen, og at han hadde lange klør. og denne kunnskapen hadde jeg anskaffet meg selv etter å ha sett på en enorm reklameplakat klistra på en murvegg mens jeg venta på toget i Sydney. Men jeg tenkte at jaja, uansett var det jo ålreit å dra på kino igjen, ettersom at det var så lenge sida sist.
Nå, derimot, etter over to timer med sitting foran en storskjerm og en overfylt magesekk har vinden snudd; plutselig elsker jeg filmen og har Hugh Jackman som helt. Selv om jeg vanligvis ikke synes noe om menn med overdimensjonerte muskler, må jeg jaggu si at han er et unntak. Jeg er rett og slett tatt av Jerven!
Når det gjelder filmen er også den en av de absolutt beste jeg har sett. Den er av den typen film som bringer fram den følelsesmessige ustabile sida ved deg; jeg trur jeg gikk fra å le høyt, kjempe imot tårer som trua med å fosse ut, gjømme meg bak henda mine til å febrilsk prøve å linke underkjeven til overkjeven igjen etter at den hadde dettet ned på fanget mitt, i løpet av rekordtid. Så har du ikke allerede sett "Wolverine", så se og gjør det, for svingende svei!




..Sånn bare for å understreke min appell...

Ja, det var nettopp det det var, denne torsdagsmorgenen 7. mai 2009, og det hele var på grunn av en kjemirapport som jeg hadde vært oppe til to natta i forveien for å gjøre ferdig sånn at jeg kunne levere den inn i tide (les. 1130) morgenen etter. Tenkte jeg skulle ta bussen inn klokka kvart på elleve slik at jeg rakk å skrive ut rapporten, stifte den sammen og levere den inn til labfolka før forelesninga mi begynte halv tolv, og selv om jeg stod opp noe seinere enn vanlig (noe som innebar null tid til å spise frokost), så kom jeg meg da av sted til riktig tid. Bussen, derimot, kom ikke til riktig tid, noe jeg har på følelsen av at den driter i siden den er gratis.

Ti minutter seinere befant jeg meg da på UOW, og lettere småstressa rusla jeg i hyppig frekvens mot biblioteket for å finne meg en data. Men neigu. Dataer var det nok av, men absolutt alle og enhver var okkuperte av  folk. Og akkurat som om det ikke var nok, så var jeg heller ikke først i køen for å få meg en; opptil flere datahaier med mord i blikket og sylskarpe tenner scanna området med sine innebygde radarer samtidig som de øynet meg med sideblikket for å sørge for at jeg visste min plass på rangstigen.

Heldigvis tok det ikke så lang tid før jeg så en gyllen mulighet til å erobre en data, og heller mellomstressa fikla jeg nå med USB'n min for å kunne åpne filen. Men denne dataen hadde andre planer for min framtid, og nekta å i det hele tatt registrere at det var en USB tilkobla til den selv om jeg trykte den så hardt inn at jeg i etterkant synes det er rart ikke hele greia forsvant inn i bakhodet til skjermen (Ja, jeg har et fantastisk datavokabular).

Dermed måtte jeg se meg nødt til å vente på en annen datamaskin (noe som tok mye lenger tid enn første gang), og som du kanskje skjønner så hadde mitt forhenværende stressnivå nå økt til et meget uanbefalt et. Men etter mye om og men fant jeg endelig en ny data, så jeg satte USB'n fort inn, kryssa fingra for at den blei registrert, og holdte på å juble høyt av glede da det viste seg at den blei det. Gleden varte imidlertid ikke lenge da fila kom opp seendes ut som et ark fullt av kryptiske koder, og det var i dette øyeblikket fyren bak meg sa: "Excuse me? Is your file in docx? None of the computers at this uni open files in docx". Så helt forvilla og ute av stand til å tenke data spørte jeg han om han visste hva jeg kunne gjøre for å få åpna den, og til det svarte han at jeg for eksempel kunne spørre noen som hadde en laptop om de kunne lagre fila mi i et annet format.

Tusen takk, sa jeg da, mens jeg reiste meg og tenkte at ja særlig at jeg kommer til å gå opp til en fremmed med deres personlige laptop for å spørre om å få låne den litt, men mens jeg tenkte detta blei jeg heller forbausa over at kroppen min automatisk hadde beina meg fram til den første personen jeg kunne se med en laptop. Det hele skjedde faktisk så fort at da jeg kom fram til denne jenta hadde jeg ennå ikke tenkt ut åssen jeg skulle spørre, slik at min introduksjon inneholdt en god porsjon stamming, "øøøøh"'er, samt en engelsk med et kvalitetsnivå på linje med Petter Solbergs.
Kanskje det var nettopp disse tingene som gjorde at denne jenta forbarmet seg over meg, men uansett var i hvert fall fila min omlagra på null komma niks. Selvfølgelig måtte jeg jo nå vente på NOK en datamaskin, noe som tok så lang tid at jeg er sikker på at en fyr følte han måtte avslutte arbeidet sitt tidlig slik at han kunne gi meg dataen sin (antakelig fordi han blei stressa av å se på det stressforvrengte trynet mitt).

Uansett fikk jeg da endelig åpna denne idiotiske fila, trykka "print", logga av og løp bort til printerene der man må logge seg på med ID-kortet sitt for å betale for det man skriver ut. Jeg logga på, trykka på dokumentet som skulle printes ut, og fikk opp denne meldinga:
"You have insufficient funds".
Papirene jeg skulle skrive ut kosta til sammen $1.66. Jeg hadde $1.63.

Med nærmest tåresprengte øyne, samt en overbevisning av at opptil flere av mine vitale organer hadde sprekt, løp jeg bort til maskinen der man kan putte mer penger på ID-kortet sitt. Den første maskinen nekta å i det hele tatt ta imot kortet, så jeg løp bort til den andre som viste seg å være mye mer hyggelig. Deretter løp jeg tilbake til skriverene, logga på, betalte og printa ut alt jeg var god for, stifta sammen rapporten min og sprang over til laben der jeg skulle levere den.

Selvfølgelig var den jo stengt; jeg kom jo tross alt et kvarter for seint, men heldigvis var hu ene som jobber der i kontoret sitt ved siden av. Andpusten etter å ha flydd opp tre etasjer forsøkte jeg vilt å si unnskyld for at jeg var sein, men at det ikke var min feil; det var teknologien, bussen, teite folk som sitter som bautasteiner foran absolutt alle dataene når alt jeg trengte var å låne en i kun ett minutt (ok, så sa jeg kanskje ikke alt dette her, men jeg forsøkte i hvert fall å si sorry, og jeg VAR veldig andpusten). Men denne dama kunne rett og slett ikke skjønne hvorfor jeg dreiv å beklaga meg så fælt, siden tidsfristen for innleveringa av rapporten jo tross alt ikke var før klokka fem den ettermiddagen.


..Så mitt poeng med dette innlegget er at karma is a bitch og at jeg har spist trøstesjokolade.

Hei og hopp!

Jadasåneidaså.

Nå er det altså snart Anzac Day (eventuelt A.N.Z.A.C. Day), som er en fridag for de aller fleste australere og new zealandere. Uheldigvis faller denne datoen (25 april) på en lørdag i år, så de fleste har jo fri uansett.

Litt historisk informasjon: Det handler jo så klart om krigen. Den første av de to, vel og merke. A.N.Z.A.C. står for Australian and New Zealand Army Corps, og 25 april 1915 var da denne gruppa med soldater ankom ei lita bukt, nå kalt Anzac Cove, i Gallipoli i Tyrkia med den hensikt å sloss. Mot tyrkere. I et slag. Jeg merker at jeg akkurat nå fikk Anzac til å høres ut som en kvisete guttegjeng med et altfor høyt innhold av anabole steroider, men dette kan jeg selvfølgelig ikke uttale meg om ettersom jeg ikke var tilstede på Gallipoli da de stakk innom. Uansett var dette det første ordentlige slaget som Australia og New Zealand deltok i under første verdenskrig (det var jo tross alt ikke deres krig), og det hele var planlagt som en grei og kjapp kamp. Men det var der de tok grådig feil; tyrkerene var sterkere og mer forberedt enn først antatt, noe som førte til dødvanne og en horv av drepte.

Litt praktisk informasjon: Denne dagen er som sagt en fridag, begrunnet med at man skal hedre de australere og new zealandere som blei drept under slaget ved Gallipoli (eller krigene generelt). I praksis gjøres dette ved å stå opp tidlig for å komme seg fortest mulig til en pub/bar og drikke seg fra sans og samling. Dette er også den eneste dagen i året der Two-Up (et gamblingspill der man kaster to mynter opp i lufta og vinner penger hvis man gjetter riktig utfall) er lovlig.

Ennå så gøy det høres ut å få muligheten til å tape alt man eier og har på et par myntknips mens man spyr ut litere med alkoholisk gift, så føler jeg for å stille meg negativ til hele greia. For det første liker jeg langoddsen mye bedre, og for det andre synes jeg det egentlig er ganske urespektabelt å bruke akkurat denna dagen til slike utskeielser. Jeg mener; det finnes jo 364 (om ikke 365!) andre dager å gjøre detta på, så hvorfor akkurat denna? For å foreslå en, kan jeg nevne den andre mandagen i juli (faktisk), som er da Australia feirer dronningens bursdag (selv om hennes egentlige fødselsdag er 21 april. Der ser du at australere ofte gjør hva de kan for å skaffe seg en langhelg!). Man skulle jo tru at dette var en dag man kunne feire med en litt mer lystig mine enn Anzac Day, men nei! Dronningen skal hedres. Hu er jo ikke død engang!! Hu ser likedan ut nå som det hu gjorde for 50 år sida!!
..Nå var jeg slem. Eller var jeg egentlig snill?

Uansett er poenget mitt at jeg har planer om å boikotte hele den utragerende festinga på Anzac Day. Jeg skal ikke lyve; mye av det er også fordi jeg generelt er imot å stå opp tidlig på en lørdag. En annen grunn er at jeg har to eksamener neste uke, i tillegg til en rapport og en innleveringsoppgave, så jeg har generelt ikke tid til slikt. Når det er sagt, så sa jeg jo seinest i dag tidlig at jeg ikke engang kom til å ha tid til å gjøre ferdig biokjemilaben min til neste uke, men har du sett! Her kommer jeg hjem klokka halv fem og har ikke rørt ei eneste skolebok de siste fem timene.

Du leser offisielt bloggen til en mester i utsettelse.

Avslutter herved med et bilde av en Anzac-veteran
(Foto: Ukjent, men tatt fra Wikipedia) :D



Au revoir!

If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you;
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or, being lied about, don't deal in lies,
Or, being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise;

If you can dream - and not make dreams your master;
If you can think - and not make thoughts your aim;
If you can meet with triumph and disaster
And treat those two imposters just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to broken,
And stoop and build them up with wornout tools;

If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breath a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: "Hold on";

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with kings - nor lose the common touch;
If neither foes nor loving friends can hurt you;
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run -
Yours is the Earth and everything that's in it,
And - which is more - you'll be a Man my son!

Nå sitter jeg på gulvet i den nye leiligheten vår og hører på at Shaza ler av dumme reklamer. Livet kunne ikke vært herligere! Vi har skaffa oss sofa (en minimal én), hver vår seng, vaskemaskin (fra en engelskmann som var på vei til å flytte til New Zealand og som kun hadde en liten rosa plastikkskammel for barn til å sitte på), skohylle, samt kjøleskap fra www.appliancesonline.com.au. Og med kjøleskapet, som var noe mindre enn vi først antok, kom maten; jeg gikk fra å eie tre kiwier til å bruke 70 dollar på mat! Miljøbagen var så tung at jeg trudde jeg skulle få varige mén i det venstre skulderbladet, men det ser ut til at det kommer til å overleve.

Du lurer kanskje på hvorfor tittelen er "pillesøl"? Det kommer av den grunn at jeg, med maten, kjøpte en boks med jern- og B-vitaminpiller, som jeg så elegant klarte å miste i gulvet da jeg skulle hente ut en banan fra skapet.
Får nesten tusle nå, selv om det egentlig har skjedd en god del mer, for et tv-program har fattet min interesse. Så vidt jeg veit skal man jo lytte til hva ens indre stemme sier, og akkurat nå skriker min "SCRUBS!!!"


Her er uansett et lille snøbilde fra meg til dere :)

Jeg har møkkete hender! Rett og slett. Grunnen til at jeg har møkkete hender er at jeg vaska bilen i går. Uten hansker. Man skal jo ikke jukse heller. Trur ikke jeg helt skjønte omfanget av det jeg gikk til da jeg, av en helt uforståelig grunn, presterte å melde meg frivillig til å vaske bilen til pappa. Den sunne fornuften kom fort tilbake for å si det sånn, men da var det allerede gjort. Skaden hadde skjedd. Og vips hadde jeg blitt omforma til en brannmannlignende ting med svær svart boblejakke som jeg har hatt siden jeg var 13, bøtte full av vann og en ganske så snerten hodelykt. Samt en effektiv bilvaskesåpe som lukta white spirit (noe jeg finner høyst besynderlig, ettersom white spirit tar knekken på lakk).
Så ergo: Ingen Liv Tyler i One Night at McCool's.
Men jeg har innsett nå at det er en viss forskjell i å vaske bilen midt på dagen i sommer og sol og med kjole i Amerika, enn å gjøre det iført en slags romdrakt midt på vinteren i det kalde, bleikfeite Norge. For eksempel forskjellen på å være utstyrt med stroppeløs kjole og langarma boblejakke med fleecejakke under: Med stroppeløs kjole ville det vært sommer; dermed ingen frosne fingre. Med stroppeløs kjole trenger man ikke å konstant dra opp ermene på boblejakka med frosne fingre, fordi man hverken har ermer å dra opp eller frosne fingre. Med stroppeløs kjole får man heller ikke såpevann innunder ermene, som forøvrig har glidd ned for 47ende gang, fordi man ikke har frosne fingre uegnede til å dra opp ermene, som ikke er der, for å unngå å få såpevann innunder.
Min konklusjon er derfor at med stroppeløs kjole får man ikke et underliggende, men høyst aktivt irr med mordtanker på hjernen.

Men jeg må si at jeg nyter litt av å ha møkk på henda! Har man strevet for noe ville det bare vært for ille hvis man ikke hadde hatt merker av det etterpå. I min målestokk heter det at jo mer møkkete hender man har, desto mer strev har man vært igjennom. Nå er jo såklart ikke hendene mine like møkkete som i går, men ennå jeg brukte mirakelting som Jif skurekrem, en effektiv håndsåpe som pappa hadde nede i bua si, samt en skrubb som resulterte i at jeg ikke har en eneste død hudcelle på henda, så klarte jeg altså ikke å bli kvitt alt.
Herved setter jeg altså all min lit til den naturlige renselsesprosessen, som forhåpentligvis ikke har tatt seg ferie i denne nødens stund!





P.S. Jeg er klar over at Celina Midelfart ikke har noe å gjøre med noe som helst av det jeg har skrevet i detta innlegget, men jeg kom over detta bildet av henne ved en tilfeldighet nå nettopp, og tenkte at det jo ville vært reint slemt av meg å ikke ta henne med på leiken.

~Hvis én bakterie fikk leve under optimale forhold i 48 timer, ville 10^43 celler blitt produsert med en samlet masse på 1000 ganger større enn jordas.

Har midtermeksamen i biologi i morra, også kom jeg over den faktasetninga, så da tenkte jeg for meg selv at det å kombinere opplysning av andres intellekt med mitt eget avbrekk fra den voldsomme studeringa jo måtte være nært Nirvana på et lavere plan.

Men nå må jeg tilbake til celler og metabolisme. Jeg er jo tross alt ikke på ferie.

Da har man spilt fotball! Det er ikke verst! Det var altså CD-block mot Hospital, og vi vant elegant 6-3. Han fra Kenya fikk hat-tricken sin, og jeg var nær ballen ca- én gang, så da var tross alt alt som det skulle være :)

Zombie, ja, det er det jeg er nå. Sitter i en uanbefalt stilling i stolen og stirrer tomt ut i lufta. Hører på at noen mer eller mindre synger opera nede i gangen. Vakkert er det ikke, kunne for så vidt betalt for ulydens død. Burde åpna statistikkboka siden jeg har lab i faget i morra og virkelig ikke har peiling på hva vi skulle gjort så langt. Føler hele faget er en vits, men det er kanskje fordi jeg ikke har vært på en eneste forelesning før. Visstnok er det ikke noe vits i å dra på en heller, fordi det er enten ei dame fra Kina eller en mann fra Israel eller et land i det området som begge er klin umulig å forstå. Egentlig burde jeg gått i dusjen, for det er jo tross alt mektig seint. Kanskje jeg skal jogge en tur? Friske opp hodet? Burde egentlig friske opp magan, siden jeg har spist altfor mye druer. Hehe, litt for mye informasjone kanskje. Skjønner ikke åssen Pia klarer å konsumere en så ufattelig stor mengde druer på ganske kort tid uten å få seriøs magesekkdysplasi, men jeg regner med at det er der vikingtrekkene skinner igjennom.
Nå får jeg uansett ta en beslutning. Føler den tid er kommen.

Ja.. Og nok en gang må jeg unnskylde meg for mitt fravær her på denne siden. Jeg skjønner at det er frustrerende for dere utenforstående å ikke få oppdateringer fra livet mitt 24/7, men jeg kan jo ikke behage alle. Syntes jeg har skole til oppetter øra, og det trur jeg faktisk at jeg har litt rett i óg. Ikke at det er noen unnskyldning, selvfølgelig ikke, men det fungerer fint som plaster på såret for meg. Forøvrig liker jeg ikke at jeg fortsatt kaller det skole når det høres så pubertetsaktig ut, men det hender rett som det er at ordet universitet frafaller fra mitt vokabular, og i slike situasjoner må man ty til desperate midler.

Så var det andre semester da! Jaggu går tida fort - bra på noen måter, dumt på andre. En dårlig ting er at venner drar så fort jeg får sagt hei, and bra ting er at sommer og sol er i vente! Jeg gleder meg som en kanin med skjoldbrukskjertelvansker. Sitter konstant med varmeovnen på (bortsett fra akkurat nå, ironisk nok) (skulle gjerne hatt den på da, tea mine har generelt blitt omdanna til istapper, men jeg kjenner at latskapen har innvadert mitt liv og overtatt organene mine). Og, ja, det BLIR kaldt i Australia på vinteren. Jeg fryser og er ikke brun. Det regner. At det regner betyr ikke at det ikke er tørke i Australia, for regnet er generelt bare akkurat helt ut mot kysten. Det er ca. 10-15 grader om dagen. Jeg leser om celler. Og i morra skal jeg kjøpe plakat.

Rommet mitt har blitt så koselig! Det er utrulig åssen man kan forvandle et kaldt fengselsrom til en oase! Det som gjorde forskjellen var altså å re opp senga på daglig basis med sengeteppe (teppe) over, noen flere bilder og diverse dikkedarer på veggen, samt en duk (eller skjerf) på pulten. Før var rommet mitt blått og kaldt, nå er det lunt og mykt, som en sakkosekk. Sakkosekk! Det skulle jeg hatt! Jeg kjenner at det hadde vært prikken over i-en. I tillegg skulle jeg også gjerne gjort noe med de hvite plastpersiennene som skrangler verre enn blikkbokser bakpå en bil for nygifte. De er rett og slett feral. Hm. Men hva? Jeg har jo inga fantasi. Male dem? Ok, det er en idé jeg fint kan hive i dunken. Det er noe galt med tannkjøttet mitt. Det (HERREGUD NESTENKATASTROFE!! Jeg skulle trykke på backspaceknappen, og det gjorde jeg forsåvidt også, men i stedet for å hviske vekk noen bokstaver havna jeg flere sider bakover! Kan tenke jeg var litt av et syn der jeg med utpoppende øyne, åpen munn, hjerte i halsen, statisk hår og frittgående bein fanatisk og uhemma klikka meg tilbake til denna sida, i full panikk om at alt jeg hadde skrevet var historie. Men det var det ikke! Jeg takker hvem som helst for det.) Hva skulle jeg si? Hm.

Jeg kan jo benytte anledningen til å si litt om de nye romkameratene mine. Jeg veit, hadde jo såvidt fått nevnt de i forrige semester før de blei bytta ut, men jeg kan si at der han ene udødelige guden av en franskmann bodde har nå Suzie fra Canberra slått seg til ro. Der Elyse bodde bor nå ei fra Japan, Mai-yu (bare ikke spør meg om åssen det staves), der jeg bodde bor jeg, og der han andre franskmannen holdt til har ei fra Malaysia bosatt seg. Hu heter Shazza, og både hu og Suzie var her forrige sesong og er veldig hyggelige. Der Ola (nordmannen) bodde (i C) er det ingen som bor nå, og det er jeg ganske glad for. Ikke sånn sett, men det var en fra forrige semester som egentlig skulle flytte inn dit, og han var skikkelig ekkel. Han møtte aldri opp, så jeg driver sånn smått om senn og puster ut. Ellers lengre inn i gangen der det pleide å være en gigantisk flokk med thailendere har det nå flytta inn en del folk som også var her forrige semester, noe som betyr at jeg hele tida omgås folk jeg har mer eller mindre kjennskap til. Jeg syns det er helt greit, resten som jeg ikke kjenner til er bare amerikanere og nordmenn, så de klarer jeg meg helt fint uten =P

Men nå får jeg kanskje legga meg igjen, studeringa gikk i hvertfall i stå så da neidasåjadaså. Adios amigos! Buenas noches

Jeg har innsett at det å fortelle kun om det som skjedde på bursdagen til de to i leiligheten min ikke var nok; det mest spennende skjedde tydeligvis etter at jeg hadde sovna.. Da de kom hjem hadde jeg allerede lagt meg, men jeg kunne fortsatt høre at de vimsa rundt før de la seg. Etter det blei det stille i cirka en time før jeg plutselig hørte noen som nøys (trudde jeg) sånn skikkelig, samtidig som det var en annen som lo på en helt merkverdig måte. Hele situasjonen var egentlig ganske absurd. Plutselig ropte han som lo på Camille, som er en av de franske gutta jeg bor med, og plutselig var det fullt party igjen. Masse latter, og fortsatt mye nysing. Plutselig blei dusjen skrudd på så mye at jeg trudde det skulle komma vann inn på rommet mitt, men gudskjelov gjorde det ikke det..
Da jeg stod opp sånn rundt 11 neste dag, blei jeg mødt av et spybelagt gulv, et dampbelagt tak og ei klissvåt dyne slengt oppi ei bittelita søplebøtte i den ene enden av leiligheten, og tenkte at herregud her har det gått hardt for seg. Blei seinere fortalt at Rodolphe, bursdagsbarnet på 20 år, hadde spydd over hele dyna si i tillegg til hele veien til do, pluss at han andre franske hadde lagt dyna hans i dusjen og skrudd på vannet på glovarmt og maks styrke, for så å GLØMME å skru det av igjen!!! Så kjæresten til Ola, han norske, hadde våkna klokka ni til alt spyet samt til en vegg av hete fra all dampen som hadde kommi fra dusjen som fortsatt stod på maks etter 6 timer. Til og med dørterskelen min var full av vanndråper! Det er i sånne situasjoner jeg spør meg selv om det er noe rart at det er tørke i Australia.

Vel, det var historien min. Annet enn det kan jeg si at jeg har hatt to eksamener i kjemi og anatomi, og jeg syns de gikk sånn noenlunde bra. Men nå har jeg egentlig ikke tid til å sitte her lenger, så tudelu!

Hah! Leste gjennom de mangfoldige fire innlegga jeg har skrevet, og fant ut at jeg må komme med noen rettelser:

1. Hu jenta jeg bor med i leiligheten er ikke fra New York, men fra Brisbane
2. Hu heter Elyse.
3. Hu er en av de jeg går med.
4. Grunnen til at jeg ikke hadde prata med hu da jeg skreiv det, var at hu ikke hadde kommi ennå. Hu kom faktisk ikke før sesongen på universitetet starta. Og det visste ikke jeg..


Får forøvrig ikke beskjed når dere skriver kommentarer, så hvis det er noe viktig ser jeg helst til at dere skriver det på msn eller noe =)

Skuggu!.

Vel. Nå har det seg jo sånn at jeg ikke har skrevet på en aldri så lang tid, og har heller ingen bra unnskyldninger for det. Derfor skal jeg ikke prøve å finne på en heller. Nå er klokka 1:04 på natta, søndag den 13 april 2008, og jeg kan offisielt ikke øyne hva jeg her skriver. Så i grunn må jeg altså satse på at min fingersetning er der den skal være.

Er forøvrig også en liten smule brisen. To av gutta i leiligheten min blei 20 og 28 år idag (ja, du hørte riktig, 28), og dermed blei det litt festligheter på kvelden. Drog på lokalpuben, Towradgi, kjøpte to vodka cruisers og en pizza, og drog tilbake. Det var ganske gøy, vi var en gjeng på rundt 10 stykker hvor alle er skikkelig ålreite, pluss at baren har et akvarium med en hai i. Det syns jeg egentlig ikke noe om, siden haien såvidt har plass til å snu seg på og har en hel hærskare av barn og fulle folk som ikke kan la den være for seg sjøl. Ellers så spilte vi litt biljard da vi kom tilbake til campusen, og så på at gutta hadde drikkeleik (forøvrig en som er veldig morsom, man klapper i takt også har alle hvert sitt symbol som man må gjøre før man gjør en annen person sitt symbol, vanskelig å forklare men bør absolutt læres:D )

Menmen. Nå sitter jeg her og gruer meg til i morra, for da må jeg studere som en gal. Men egentlig gruer jeg meg mest fordi jeg veit at jeg ikke kommer til å studere så mye som jeg må gjøre. Har to eksamener og en labrapport jeg må gjøre/studere til til neste uke, og jeg henger etter i alt. En bra ting er at jeg har begynt på insektprosjektet mitt da, har skaffa meg ei marihøne, noen maur og en møll-lignende ting, men jeg er redd for at jeg kun kan bruke maurene fordi de var de eneste som faktisk gjorde noe; spiste Marie-kjeks av den australske typen. Men de er nå ihvertfall i fryseren alle sammen, klare til å bli gjennombora av nåler som jeg ikke har kjøpt ennå. Også er jeg i ei uke hvor jeg heller mer mot å dra hjem og studere språk enn å bli her, men som alltid kommer jo meningene mine til å forandre seg fortere enn man får sagt svinbasert kjøttstrimmel.

Ja, nå er altså orienteringsuka ferdig, hvertfall på universitetet. Har egentlig bare vært der litt på mandag, litt på onsdag, og en halvtime på fredag, så det føles fortsatt ut som om jeg er på en eviglang ferie. Når det gjelder Campus East, så har vi vært ute en del, tirsdag, onsdag og litt idag, var forsåvidt ute på lørdag også, så jeg er litt sliten. Det er ganske mye inntrykk og sånn man skal ta inn, så jeg prøver å ta det hele med knusende ro, selv om det ikke alltid er så lett. I går hadde vi en trivia for de som var leie av å dra ut (var fortsatt mange som dro på byen), så da satt vi i mange grupper og hadde seks runder med 10 spørsmål hver runde, en quiz m.a.o. Det var veldig gøy, sjøl om spørsmåla var veldig vanskelige:D Men jeg visste f.eks. når Titanic sank, hva J står for i militæralfabetet, at Madeira var portugisisk (men den var forferdelig irriterende, for jeg hørte ikke hva hu spørte om, så jeg fikk ikke sagt portugal, og da fikk vi heller ikke noen poeng), at Finland var det første europeiske landet som ga kvinner rett til å stemme, også kommer jeg ikke på fler. Trur ikke det var flere, heller:P
Ellers har noen av de jeg går med dratt på tur til Jervis Bay og Blue Mountains (to separate turer, ikke begge i en), så jeg og ei annen fra amerika går litt rundt og vaser. Jeg vurderer å besøke Kiama i helga, men veit ikke helt når og hvor.
De jeg har møtt som jeg går med, er forresten Caroline fra Michigan, Beth fra Minnesota og Nathalie fra Frankrike, men vi prater jo med andre og, da=)
Vel, jeg trur nesten jeg må gå til sengs før jeg dauer av insomnia. Det hadde ikke vært noe særlig trur jeg!
Cheerio!

Ja, da har jeg endelig kommi til Australia og litt til rette på campusen. Bor i en slags "leilighet" (det er egentlig mer felles do og en bitteliten kjøkkenbenk med et lite kjøleskap som er felles) med fire andre, en norsk, to franske og ei fra new york.  De er kjempeålreite! Har ikke prata med hu fra New York da, men, det kommer vel. Denna uka kommer til å bli fullstappa med innhold på campusen, det er nesten som fadderuke, bare at det er der jeg bor liksom. Selve universitetet har ikke noe særlig fadderuke, det er mer sånn at man får generell informasjon før man begynner for fullt.
Må innrømme at da jeg kom hit i går, var det ikke særlig gøy, for det virka helt tomt i leiligheten her, og bare helt overveldende med alle de nye folka og sånn. Allanna følgte meg opp, men måtte jo dra etterhvert, så da blei jeg liksom helt aleine. Men det gikk mye bedre mot kvelden etter at jeg hadde kommi litt i kontakt med noen fra amerika pluss de jeg bor med.
I dag var jeg på universitetet en tur for informasjon osv. Det er så utrolig fint rundt universitetsområdet, men helt forferdelig rotete, ingenting gir mening i det hele tatt!! Det er bygninger liksom slengt på området, og alle har hvert sitt nr, men de numra er ikke i rekkefølge! Det er mange bygninger som har nr 40-ettellerannet, også plutselig kommer bygning 67 sånn ut av det blå. Og hvor bygningene 20 og mindre er hen, det har jeg ikke peiling på. Møtte ei jente fra Sør-Afrika på uni som jeg gikk rundt med, hu bor ikke på campusen, men var veldig ivrig på å bli med ut når enn vi skulle det. I tillegg er det noen norske her, men trur det bare er ei jente egentlig, som er ny på campus east som meg. Har ikke fått så veldig god kontakt med hu, og trur egentlig ikke hu er helt min type heller. Men alt i atl så har det vært bra så langt! Bare gleder meg til ting roer seg ned og jeg er ordentlig i gang:)
....Beklager kjedelig innlegg:D

Akkurat for nøyaktig to minutter sida fikk jeg et alvorlig angstanfall fordi jeg fant ut at det er knappe tre uker til jeg drar. Veit neigu ikke om jeg er klar for detta:S
Huff, men enn så lenge er det pizza og brownies med Toma:D:D:D:D Glær mæ!
Han må bare bli ferdig på jobb først.

Ja.. endelig blogg på meg og. Ikke det at jeg har venta så veldig lenge på å få meg en, men i det siste virker det jo som om alle har det, samt at det er jo greit å ha en egentlig når jeg skal være i Australia fra februar alt. Må si jeg gruer meg en del til det akkurat nå, hvertfall til startfasen hvor jeg må bli kjent med nye folk og nye rutiner. Har egentlig mest lyst til å ligge i senga med dyna godt trekt opptil ørene. ....noe jeg trur jeg kanskje skal gjøre akkurat nå:)

Skal ihvertfall prøve å være litt aktiv her, selv om jeg ikke kan garantere noe som helst. Har jo tross alt en tendens til å begynne tusenvis av prosjekter og ikke avslutte noen. Noe som er svært uheldig.

Jaja, natta da! Schlafs gut:D